E-mail kontoen min er hacka!!

Sidan ein del av mine vener frå denne bloggen er lagt til i kontakter på e.mailadresse:
line_hjorthaug@hotmail.com
vel eg å skrive om det her og...
Dersom du mottek ein e-post på engelsk frå meg der eg tiggar om pengar er det altså ikkje frå meg...
Gjer vel å flytte meldinga over i søppelpost...og dersom det kjem opp ei boks der det står:
"Jeg tror denne personen har blitt hacket"
blir eg svært takknemleg om du tek deg bryet med å krysse den av og sende den inn...så blir det forhåpentlegvis rydda opp i!!
Har oppretta ny e-post adresse:
storemyra@hotmail.no
send meg gjerne ein mail dit om det er noko du lurer på.
Beklagar bryderiet.
Klem Line

Takk for meg...

Eg har gått meg heilt tom på denne bloggen, og kjenner at eg har lite å gi for tida...Når det einaste eg har å kome med er bilder til forskjellige bildeleikar som foregår på bloggane er det på tide å gi seg.

Jungelen av bloggar ute på verdensveven vert stadig større, og dei vanlege kvardagsbloggane fengar ikkje like mykje som dei gjorde tidlegare. Besøka vert færre og kommentarane innskrenkar seg til eit minimum. Ikkje at det skal vere utslagsgivande for blogginga, for eg har heile tida blogga for å setje ord på  og sortere eigne tankar

Samtidig  er det jo kjekt med jamne besøkstal og ein kommentar i ny og ne...det som er verst er at ein har lite aning om kven som er innom bloggen, og eg kjenner at det faktisk hemmar uttrykksforma mi ein del...Eg er redd for å skrive for mykje privat fordi eg er usikker på om innhaldet vil verte diskutert over eit middagsbord i nærleiken...eller at folk som overhodet ikkje helsar på oss fordi vi ikkje har dei rette kontaktene i bygda skal fråtse i blogginnhaldet mitt...det skremer meg og når eg ser at det kjem opp søkeord som gut 10 eller jente 8 frå google...kva ligg bak slike søk?

Det er og trist og leit når andre kristiserer innhaldet av bloggen, at eg i det heile tatt bloggar og attpåtil legg seg opp i korleis eg utformar innlegga  og kva bilde eg vel å presentere...nokon av innlegga mine har blitt omforma som ein følgje av dette...og demed endrar heile uttrykket seg....og eg vert endå meir hemma i mine vidare innlegg...

Det er og stadig fleire born som registrerar seg i bloggverda, og då aukar sjansane for at jamnaldrande med mine born skal kome over min blogg...noko som igjen kan kome att i skulegarden og elles....noko eg på ingen måte vil skal skje...

Matbloggen tek over meir og meir av merksemda mi, og der trivst eg for tida veldig godt.Eg har alltidt elska å ekspreimentere på kjøkkenet, og har samla på oppskrifter sidan eg var ei lita jente...så i desse dagar er det der eg utfaldar kreativiteten min:o)

 Kanskje kjem eg tilbake...eller kanskje ikkje...tida får vise!!

Enn så lenge takkar eg for meg, og vert glad dersom nokon fylgjer med meg inn på matbloggen:o))

Varme klemmar....Line:o))

Himmelsk

Petunia ledar sitt siste HIMMELSK i dag!! Det er tidkrevande arbeid å vere koordinator og administrator for eit prosjekt av denne størrelsen, og eg har full forståelse for at ho no ynskjer å gi seg!!! Så eg tek berre hatten av for alt arbeidet du har utført, min venn, og så reknar eg med at det vert mange flotte naturpostar frå deg framover våren og sommaren:o)) STOR KLEM!!

Mitt himmelske innlegg i dag er ei flystripe...Eg har redigert bildet i picasa, beskåre det litt og brukt autokontrast...noko som vanlegvis berre friskar litt fargane, men her fekk flystripa ein litt stilig, lysande effekt:o))

For fleire himmelske betraktningar er det berre å klikke seg inn HER!!
GOD HELG TIL ALLE SOM KJEM INNOM:o)

Himmelske betraktningar:o)

Ein blå, blå himmel med sol frå morgon til kveld, praktfulle slalombakkar, glade barn og gode vener!!

Meir himmelsk kan det vel neppe bli??

For fleire himmelske betraktningar, klikk deg inn HER!!

Fotokalender 2011, Februarbilde

Livet og døden vandrar ofte hand i hand...Denne månaden har vi mista eit kjært familiemedlem, Bestefar til Frode og ungane sin Oldefar...Han har vore sjuk ei stund og det var godt for han å få sleppe. Ungane har tatt det veldig fint. Sjølv om dei har vore veldig lei seg, så ser dei og at det var betre for han å få kvile no...

Eg føler at vi har klart å lære dei at døden ikkje er skremmande, men noko som er mest like naturleg som å leve. I løpet av det siste året har vi mista fleire personar som har stått oss nær, bl.a to av oldeforeldra. Det har til tider vore tunge dagar, og mykje tårer, men vi jobbar oss gjennom det og veks med oppgåva!!
Kvil i fred, kjære Henrik...

For fleire månadsbilder, klikk deg inn HER!

Glitrande

Det er nok ikkje gull alt som glitrar...Men for meg er slike stunder med meg, naturen og kameraet gull verdt...

og den glitrande isen er vakrare enn all verdens gull og diamantar!!



Mandagstema i dag er GLITRANDE.
Klikk deg gjerne inn HERfor fleire tolkningar av tema!!

Himmelsk

Var innom Petunia i dag, og blei påmint at det er tid for himmelsk...Tykkjer ho hadde så flott vinkling i dag, så inspirert av henne vinklar eg det i same retning!!
Det er altfor mange menneske der ute som er einsame...og ein kan vere einsam sjølv om ein er omgitt av vener, er i eit parforhold eller er omgitt av ein kjærleg familie.
Einsemd er så mangt, og for mange vert det ein vond sirkel som er vanskeleg å bryte ut av...tankane og sinnet vel sine egne vegar, som ikkje alltidt er foreineleg med det som personen ynskjer å vere, eller ynskjer å tenkje...
Eg søkte litt på nettet om einsemd, og fann denne flotte essaynovella som er vel verdt å gi seg tid til å lese i dag:0)

ENSOM
Ensom, jeg er ensom jeg. Ensomheten er det eneste jeg føler tilhørighet til.

Ensom. Aleine liksom. Uten venner. Uten venner av den typen jeg kan snakke med. Uten venner av den typen jeg kan stole på. Uten venner av den typen alle og en hver, trenger. Det hender jeg får oppmuntrende ord av den riktige typen, sånn at jeg blir glad, men det er der og da. Kjæresten min sier oppmutrende ord til meg som gjør meg glad, der og da. Hun beskriver meg som den flotteste gutt på denne jord, den hun vil ha. Og jeg blir glad, der og da.

Men jeg er ensom her jeg sitter. Og luften er ensomheten selv. De andre elevene leker i snøen mens jeg sitter her i et hjørne ensom, for meg selv.

Ensomheten. Jeg kjenner ensomheten blir dradd inn i lungene mine, fyller kroppen min. For så å dra ut igjen, triumferende, som om den har tatt noe fra meg. Og det er sant. Ensomheten stjeler, og det den tar, ser du aldri igjen. Du blir bare tommere og tommere, hele tiden. Heletiden er ensomheten der og stjeler, litt og litt. Den må ikke ta for mye, for da brister det. Men litt og litt, da kan den tære på meg mye lenger.

Jeg er den eldste i en søskenflokk på fem. Jeg ble født til denne verden uten en sjanse. Jeg ble født til denne verden for å være den eldste i en søskenflokk på fem. Den eldste, den som skulle gjøre alle feilene sånn at de andre kunne lære av dem. Jeg gjør ikke lekser, jeg kommer for seint på skolen hver dag og jeg lyver.

Alle disse tingene gjør de andre riktig. De står opp hver dag klokken syv, spiser frokost og lager niste. Senere på dagen gjør de lekser. Alt dette gjør de, men de lyver ikke. De sier hvor de skal og når de kommer hjem. Og de kommer presis hjem igjen.

Men jeg lyver. Viss noen spør hvor jeg var i helgen eller hva jeg gjorde på, lyver jeg. Jeg sier jeg har vært alle mulige steder og har gjort på mye spennende. Men det er løyn. Sannheten er at jeg ikke har vært ute av huset uten om skolen mer enn en gang på tre år. Og da var det i en begravelse til en jeg ikke kjente en gang.

Det ringer og jeg går raskt inn. Jeg sitter der framme med kateteret uten å si noen ting. I dag som alle andre dager. Jeg sitter der bare og tenker. Tenker på begravelsen. Han var gammel da han døde, nesten hundre tror jeg. Han var ungkar på slutten. Ensom var han nok også. Ensomheten vinner alltid, før eller siden. Den tar alle. Noen prøver å kjempe imot den med å gjemme seg blant andre. Men ensomheten tar alle, ung eller gammel. Den vinner alltid. Det er bare det at den tok meg først.

Det ringer ut og jeg går hjem fast bestemt på å vinne over ensomheten, på å drive den ut.

Men hvordan? Hvordan drive ut ensomheten når den kommer inn med hvert drag av luft jeg tar. Jeg kan ikke gå på en av helgens fester, da ville jeg bare sittet der og kjent på ensomheten. Ikke det at jeg er invitert, men det er bare til å gå rett inn, for de er alt for fulle til å vite hvem som skal være der eller ikke.

Jeg begynner bare å gå. Uten helt å vite hvor jeg skal. Jeg går og går uten å komme til noe sted, bare går liksom. Til slutt er det slutt på steder å gå. Jeg står ved et stup og ser ned. Hvorfor ikke? Tenker jeg, hvorfor ikke? Jeg står der på kanten av stupet og ser ned på bakken som er langt der nede. Hvorfor ikke? Jeg tar mot til meg for første gang i livet og hopper. Jeg kjenner ensomheten suse rundt meg. Jeg ser bakken nærme seg. I det kroppen min møter bakken, kjenner jeg ensomheten blir slått ut av meg. Jeg kjenner jeg blir løftet opp, høyere og høyere, men ensomheten ligger der fortsatt. Jeg føler meg helt tom, men er fylt med glede over å endelig være fri.

Denne stilen ble skrevet av en gutt ved navn Marius på tentamen den 15.09.99 og ble gitt følgende kommentar. ”Glimrende besvarelse, Marius!” Kar: 6 

Så til dokke som er med på Himmelsk rettar eg ut same oppfordringa som vår fabelaktige opphavskvinne til Himmelskleiken har:
" Mitt ønske denne fredagen er at hver og en av dere besøker en av bloggene på “Himmelsk “ listen denne gangen som dere vanligvis ikke besøker og legger igjen en liten hilsen. En liten gest fra hver og en av oss, men for den som mottar hilsenen, kan det bety himmelsk mye!!" 
Sitat Petunia

For fleire himmelske syn, klikk deg inn HER

GOD HELG ALLE SAMAN:O))