mandag 28. februar 2011

Glitrande

Det er nok ikkje gull alt som glitrar...Men for meg er slike stunder med meg, naturen og kameraet gull verdt...
og den glitrande isen er vakrare enn all verdens gull og diamantar!!


Mandagstema ny logo
Mandagstema i dag er GLITRANDE.
Klikk deg gjerne inn HERfor fleire tolkningar av tema!!

fredag 11. februar 2011

Himmelsk

Var innom Petunia i dag, og blei påmint at det er tid for himmelsk...Tykkjer ho hadde så flott vinkling i dag, så inspirert av henne vinklar eg det i same retning!!
Det er altfor mange menneske der ute som er einsame...og ein kan vere einsam sjølv om ein er omgitt av vener, er i eit parforhold eller er omgitt av ein kjærleg familie.
Einsemd er så mangt, og for mange vert det ein vond sirkel som er vanskeleg å bryte ut av...tankane og sinnet vel sine egne vegar, som ikkje alltidt er foreineleg med det som personen ynskjer å vere, eller ynskjer å tenkje...
Eg søkte litt på nettet om einsemd, og fann denne flotte essaynovella som er vel verdt å gi seg tid til å lese i dag:0)
ENSOM
Ensom, jeg er ensom jeg. Ensomheten er det eneste jeg føler tilhørighet til.

Ensom. Aleine liksom. Uten venner. Uten venner av den typen jeg kan snakke med. Uten venner av den typen jeg kan stole på. Uten venner av den typen alle og en hver, trenger. Det hender jeg får oppmuntrende ord av den riktige typen, sånn at jeg blir glad, men det er der og da. Kjæresten min sier oppmutrende ord til meg som gjør meg glad, der og da. Hun beskriver meg som den flotteste gutt på denne jord, den hun vil ha. Og jeg blir glad, der og da.

Men jeg er ensom her jeg sitter. Og luften er ensomheten selv. De andre elevene leker i snøen mens jeg sitter her i et hjørne ensom, for meg selv.

Ensomheten. Jeg kjenner ensomheten blir dradd inn i lungene mine, fyller kroppen min. For så å dra ut igjen, triumferende, som om den har tatt noe fra meg. Og det er sant. Ensomheten stjeler, og det den tar, ser du aldri igjen. Du blir bare tommere og tommere, hele tiden. Heletiden er ensomheten der og stjeler, litt og litt. Den må ikke ta for mye, for da brister det. Men litt og litt, da kan den tære på meg mye lenger.

Jeg er den eldste i en søskenflokk på fem. Jeg ble født til denne verden uten en sjanse. Jeg ble født til denne verden for å være den eldste i en søskenflokk på fem. Den eldste, den som skulle gjøre alle feilene sånn at de andre kunne lære av dem. Jeg gjør ikke lekser, jeg kommer for seint på skolen hver dag og jeg lyver.

Alle disse tingene gjør de andre riktig. De står opp hver dag klokken syv, spiser frokost og lager niste. Senere på dagen gjør de lekser. Alt dette gjør de, men de lyver ikke. De sier hvor de skal og når de kommer hjem. Og de kommer presis hjem igjen.

Men jeg lyver. Viss noen spør hvor jeg var i helgen eller hva jeg gjorde på, lyver jeg. Jeg sier jeg har vært alle mulige steder og har gjort på mye spennende. Men det er løyn. Sannheten er at jeg ikke har vært ute av huset uten om skolen mer enn en gang på tre år. Og da var det i en begravelse til en jeg ikke kjente en gang.

Det ringer og jeg går raskt inn. Jeg sitter der framme med kateteret uten å si noen ting. I dag som alle andre dager. Jeg sitter der bare og tenker. Tenker på begravelsen. Han var gammel da han døde, nesten hundre tror jeg. Han var ungkar på slutten. Ensom var han nok også. Ensomheten vinner alltid, før eller siden. Den tar alle. Noen prøver å kjempe imot den med å gjemme seg blant andre. Men ensomheten tar alle, ung eller gammel. Den vinner alltid. Det er bare det at den tok meg først.

Det ringer ut og jeg går hjem fast bestemt på å vinne over ensomheten, på å drive den ut.

Men hvordan? Hvordan drive ut ensomheten når den kommer inn med hvert drag av luft jeg tar. Jeg kan ikke gå på en av helgens fester, da ville jeg bare sittet der og kjent på ensomheten. Ikke det at jeg er invitert, men det er bare til å gå rett inn, for de er alt for fulle til å vite hvem som skal være der eller ikke.

Jeg begynner bare å gå. Uten helt å vite hvor jeg skal. Jeg går og går uten å komme til noe sted, bare går liksom. Til slutt er det slutt på steder å gå. Jeg står ved et stup og ser ned. Hvorfor ikke? Tenker jeg, hvorfor ikke? Jeg står der på kanten av stupet og ser ned på bakken som er langt der nede. Hvorfor ikke? Jeg tar mot til meg for første gang i livet og hopper. Jeg kjenner ensomheten suse rundt meg. Jeg ser bakken nærme seg. I det kroppen min møter bakken, kjenner jeg ensomheten blir slått ut av meg. Jeg kjenner jeg blir løftet opp, høyere og høyere, men ensomheten ligger der fortsatt. Jeg føler meg helt tom, men er fylt med glede over å endelig være fri.

Denne stilen ble skrevet av en gutt ved navn Marius på tentamen den 15.09.99 og ble gitt følgende kommentar. ”Glimrende besvarelse, Marius!” Kar: 6 
Så til dokke som er med på Himmelsk rettar eg ut same oppfordringa som vår fabelaktige opphavskvinne til Himmelskleiken har:
" Mitt ønske denne fredagen er at hver og en av dere besøker en av bloggene på “Himmelsk “ listen denne gangen som dere vanligvis ikke besøker og legger igjen en liten hilsen. En liten gest fra hver og en av oss, men for den som mottar hilsenen, kan det bety himmelsk mye!!" 
Sitat Petunia

For fleire himmelske syn, klikk deg inn HER
GOD HELG ALLE SAMAN:O))