I dag kom spørsmålet att.... Spørsmålet med stor S....
"Kor tid skal dokke til att då?" ...etterfulgt av eit megetsigande blikk på magen min.
Ler det vekk, men kjenner hjartet blør og blafrar uroleg.... Kvar gong spørsmålet kjem opp døyr ein litt innvendig, men bit likevel i seg orda som ligg på tunga...
Orda ein mest av alt har lyst til å rope ut: "Eg kan ikkje få fleire"
Den tunge sannheita er at kroppen min motarbeidar meg, den vil eller kan ikkje spele på lag. Etter fem spontanabortar kjenner ein på at nok er nok, den psykiske påkjenninga av å miste det etterlengta barnet gang på gang er for stor....
Dette er den skjulte sorga som ikkje skal snakkast om.
Det undrar meg ofte av vi enno, i 2009, er så lukka på akkurat dette området. Det meste vert omsnakka og drøfta, vi er liberale på det meste...Men den dagen vi testar positivt på ein graviditetstest vert vi tause som østers, og snakkar ikkje, fortel ikkje til nokon at vi er gravide før etter 12-16 veker av redsel for at det "skal gå gale"
Men kva så om det går gale, er det så ille å snakke om det?
Det er faktisk eit påbegynt liv, og det er ikkje sjølvvalgt å miste barnet som veks i magen. Det er ei stor påkjenning og ein er i alle fall ikkje seg sjølv etter slike opplevingar!!
Kvifor skal det då vere så vanskeleg å seie noko om det?
Om emnet kjem opp, og ein vågar å fortelje er det straks mange som kan bekrefte at dei har opplevd det same...Ein spontanabort er ikkje så uvanleg som ein skulle tru, og det sit mange i same bås.
Dei to siste gangane var eg veldig emosjonell, og kjende på redselen heile tida...Skulle ikkje flagge ut og sjukemelde meg, for det er jo viktig å leve som normalt... Men fekk aldri fred, stadig på toalettet for å sjekke om det var blødningar, for så å kjenne på sjokket når det faktisk gjekk den vegen...
Eg har mista frå femte til tolvte veke, og veit at det er like vondt same kor langt ein er komen. Ein sørgar over det som ikkje vart, og fyrste gangen, andre gangen trøystar ein seg med at ved spontanabort er det naturen sin måte å ordne opp i noko som likevel ikkje er liv laga.
Men etter tredje, fjerde, femte gangen kjenner eg at den teorien vert for tynn og fell gjennom for min del..
Har på eit vis innfunne meg med at eg vert tobarnsmor...eg som alltidt har drøymt om ein stor familie!! Trur eg alltidt kjem til å ha kjensla av å ha eit barn for lite, sjølv om eg er så uendeleg takknemleg for dei to eg har, dei berikar livet mitt på alle måtar og eg er så inderleg inderleg takksam for kvar dag eg får med dei!!
Det er du
Sitter her stille og fredlig
Uvant å ikke være ”vi”
Noe mangler, noe forsvant
Det kan være du, det kan være så mangt
Morgenene gryr, dagene kommer
Det skulle vært en herlig sommer
Noe sviktet, noe falt
Det kan være du, det kan være så mangt
Dagene går og jeg er ensom
Jeg burde skjønt at dette kom
Noe døde, noe svant
Det kan være du, det kan være så mangt
Jeg elsket av hele mitt hjerte
Det som sto igjen var inget annet enn smerte
Jeg tenker på hvem jeg elsker så hardt
Det er du, alt annet enn så mangt
Sitter her stille og fredlig
Uvant å ikke være ”vi”
Noe mangler, noe forsvant
Det kan være du, det kan være så mangt
Morgenene gryr, dagene kommer
Det skulle vært en herlig sommer
Noe sviktet, noe falt
Det kan være du, det kan være så mangt
Dagene går og jeg er ensom
Jeg burde skjønt at dette kom
Noe døde, noe svant
Det kan være du, det kan være så mangt
Jeg elsket av hele mitt hjerte
Det som sto igjen var inget annet enn smerte
Jeg tenker på hvem jeg elsker så hardt
Det er du, alt annet enn så mangt
.JPG)
27 kommentarer:
Uffa, Line...
Dette er akkurat grunnen til at jeg aldri har likt denne evinelige masinga til folk i hytt og pine om flere barn, barn i det hele tatt osv. Det er en så privat ting, og det er svært individuelt. Vi har fått to helskjønne jenter, og jeg mistet en svært tidlig i et svangerskap. Å få barn er ingen selvfølge, så nå har vi bevisst valgt å ikke få fler. Men likevel kommer alle spørsmålene..."dokk må no få fler!"
Jeg har alltid hatt stor respekt for dette, også for de som velger selv å IKKE få barn. Det er også et valg som man ikke skulle være nødt til å forklare ihjel.
Uff, ja vi er forskjellige...og det er jo ikke vondt ment når noen maser og spør, heller bare en slags gammel vane alle følger...men irriterende...
Klem. (her ble det mye om mangt ser jeg...skriver som jeg tenker og snakker...)
Det er vel ikke jeg som har skrevet dette vel? For det kunne det ha vært.
Jeg av alle kjenner vel utrolig godt igjen de følelsene som du så fint får ned på "papiret". Har alltid drømt om en stor familie, tre barn som jeg kunne være akkurat den mammaen til som jeg selv drømte om da jeg vokste opp. Og her står vi da og ikke kan få våre egne barn. Gleder meg sinnsykt til vi får vårt ettelengtede barn fra Colombia, men det er heller ikke til å komme bort i fra at jeg alltid kommer til å ha en stor sorg over at jeg ikke får den store familien jeg alltid har drømt om. Livet er urettferdig...
Skjønner inderlig godt sorgen din vennen, men gled deg over de to skjønnhetene du har vært så heldig å få:)
Håper du får en fin dag tross alt.
God klem fra meg!
Kjenner meg så veldig godt igjen jeg og, selv om vi bare har opplevd det engang. Når man allerede har begynt med mammatøy og alt strammer og alt er for lite, ja da har man jo begynt å lengte veldig etter den lille der inne! Bare man vet det, så lengter man jo. Vi har en jente før, og en jente etter den som ikke skulle få leve. Så vi er heldige uansett vi.
For mange er det et veldig vanskelig tema, andre liker å prate om det. Min søster har mistet 7 ganger og jeg beundrer de for alle forsøk. De har også hatt lykken på sin side til slutt og har blitt beæret med 3 flotte gutter, men veien har som deres vært meget hård!!
Dere får bare kose dere med de to dere har og leve som best med minner, gode og dårlige!!
En god varm klem på morgen fra Aase
Å få barn er liksom en selvfølge synes vi. Men innerts inne vet alle at det er ikke slik det er.
Å få barn er egentlig en velsignelse og derfor blir sorgen ekstra stor når man ikke kan bli gravid eller man mister barnet.
Synes du skildrer dine følelser så godt Line. Jeg vet at mine ord blir en fattig trøst i forhold til det du beskriver her. Det må være vondt å gå slik med et nytt lite liv i magen og være så redd for at man skal miste det.
På mange måter er livet urettferdig. Folk som kanskje ikke tar seg av barna slike som de burde, får unge etter unge. Mens dere som så sterkt ønsker det, har problemer.
Jeg ville egentlig ikke gi råd her fordi dere vet nok hva som er best for dere, men jeg tror likevel jeg vil si en ting. Kankskje det hadde lettet litt av bekymringene om dere hadde snakket om at dere ventet barn tidligere. Det er ikke godt å bære på slike ting inne i seg og belastningen blir kanskje litt større og det er alltid fint å dele gleder og bekymringer med andre. De nærmeste vet jo om hvordan dere har hatt det og det å kunne snakke åpent om redselen for at det skal gå galt enda en gang, kan gjøre godt.
Men Line! Tilgi meg om jeg snakker vås nå. Jeg har ikke opplev det som dere har gjort, men jeg vet gjennom anrde ting jeg har vært gjennom at det ofte gjør godt å dele tankene med andre.
Ikke la sorgen være skjult mer, men si hvordan dere har det. Dere er ikke alene om å ha dte på denne måten og det tror jeg du vil få se i kommentarfeltet til dette åpenhjertige innlegget ditt...
Klem fra meg her i Bergen.
Å, som jeg kjenner meg igjen!
Mannen min og jeg fikk ingen barn, og det var min "skyld". Jeg kunne ikke få barn.Men ønsket var strekt. En gang fikk vi tilbud om prøverørsbefruktning, men da sa jeg nei.Det er ingen selvfølge at man skal få barn. Men du har tross alt vært heldig, Line. Du har 2 friske, velskapte barn.
Ei tante av meg opplevde som du 5 spontanaborter. Hun og mannen fikk ingen levende barn selv, men de adopterte ei jente. For oss var det ikke snakk om adopsjon. Det var snakk om fosterbarn en gang, men av en eller annen grunn ble ikke det heller noe av.
Det er vondt når folk i uvitenhet og ofte også uforstand maser om dette som er så privat. Egentlig angår det ingen andre enn de det angår.Men på en annen side er det forståelig at folk spør også. Men de har ikke noe med det.
Jeg ønsker deg en god torsdag!:-)
Klem fra meg.
Åh, Line. Jeg kjenner på sorgen din og tårene truer med å trille nedover kinnene mine. Det var nydelig skrevet selv om budskapet var trist. Jeg fikk alle mine tre vakre barn og er takknemlig for det.Men fordi familie hadde mistet så levde jeg med angsten for at noe skulle gå galt. Man både venner og andre rundt meg har mistet, både under svangerskap og etter barnet ble født.
Så vondt og så er det jo ingen mening i det.
Jeg er lei meg på dine vegne, men også glad for de to flotte skattene som du har blitt velsignet med. To vakre barn.
Varm klem fra Elin
Ville bare sende deg en varm klem..
hei line...
først og fremst vil jeg si at jeg synes det er veldig bra at du skriver om dette...det er nok mange der ute som kjenner seg igjen i historien din...
jeg har aldri opplevd å miste selv, men en av mine beste venninner mistet 3 ganger etter hverandre...det er vondt og tøft og livet ER ikke rettferdig bestandig...men jeg sier som de over her: pris deg lykkelig for de 2 vakre skapningene du har fått!!!
som sagt så vet jeg ikke hvordan det føles på kroppen å miste selv...men jeg skjønner så klart at sorgen må være stor...jeg hadde blødninger med mikael og trodde faktisk jeg skulle miste ham...men tresk som han er så klamret han seg fast;)
takk for et flott og rørende innlegg, line:) jeg sender en stor og varm klem opp til deg!!!!!
Å Line, dette var et sterkt innlegg. Modig og fint av deg å skrive om det.*klem*
Kjære Line!
Du er bra tøff som gir de som har hatt tidlig aborter et ansikt! Selv har jeg vært velsignet med at de to gangene vi har prøvd har alt klaffet:)
Men hver gang noen spurte meg om når skal dere ha barn da? Så svarte jeg,vi vet faktisk ikke om vi kan få barn! Og da var det endel som ble paffe!
Har noen i vår nærmeste krets som har mistet mange ganger,og de har vært åpne på svangerskapene fra dag 1,og har måttet gå runden etterpå og fortelle at desverre så har babyen dødd i magen! Steintøffe og åpne..
Det er bra at du setter ord på det,for det er mange ubetenksomme personer der ute.Og det er et tabu område å fortelle om at man er gravid før det er gått 12-14 uker! FOr at det må være tøft å miste barnet sitt,selv omd et bare er et lite gryn i magen,det tror jeg på! For man kjenner det tidlig på kroppen at noe er i gjære og man gleder seg fra den dagen testen viser at her skjer det noe!
Og som før sagt,du er tøff som setter ord på den sorgen og den psykiske belastningen det er! Og det fortjener du en stor og varm klem for Line:)
Og jeg regner med at dine to engler føler at de blir satt stor pris på,fordi de var etterlengta:)
STor varm klem til deg fra meg:)
Ja det er tøft å miste et barn, selv om det ligger i mors liv.
Har abortert to ganger. Og vi slet lenge mellom hvert barn før jeg ble gravid. Hadde nok noen veldig tidlige aborter mellom de to vi har. Er også som deg, utrolig glad og takknemlig for de to vi har. Og jeg er forsiktig med å mase på folk om graviditet. Vet at det viser seg etterhvert. Og vil folk fortelle det så gjør de det.
Det er som du sier, en veldig stor påkjenning å gå og håpe at det denne gang skal gå bra. Så jeg har stor forståelse for at dere koser dere med dei to dere har uten å slite med å få flere.
Ønsker deg alt godt
Klem fra meg :)
Hei!
Har opplevd det to gonger å miste.....so eg veit kor det kjennest.....
Har fått fire friske, so eg veit òg kor heldig eg er......
Klem!
Et sterkt og åpent innlegg Line!
Fint at du våger å sette ord på denne sorgen! Som du ser du deler med så mange!
Så kan vi som ikke har opplevd akkurat dette, lære oss til å sette pris på det som mange ser på som en selvfølge!
Takk LINE!
STOR KLEM!
Kjenner til den følelsen du har.. Det er vondt å ikke kunne få flere barn når en har så lyst på.. Jeg vil også alltid føle at det mangler en i familien vår.. Føler med deg.. Klem fra Linda
Hei! Takk for din kommntar! :)
Det var leit å høre at du har hatt så mange spontanaborter. Håper det går bra denne gangen! Det er sårt for deg og mange andre i din situasjon. Noen er kanskje slik at de ikke vil ta opp emnet, da de blir mer nedtrykt, om de har opplevd det selv?? Men for mange andre hadde det nok vært bedre og vært mer åpen. Sørget åpent ut, hatt en grav å gå til.. Vi lever kanskje for mye etter Janteloven.. Det er helt sikkert tungt for deg å ikke måtte få snakke om det. Håper dette endrer seg i samfunnet vårt. Det er en del av livets gang, fødsel og død. Vi tar jo del i dødsseremonier når mennesker som har levd noen år går bort. Det skulle være like naturlig å få sørget åpent ut ved spontanaborter. Diktet du har skrevet ga meg tårer på kinn.
Selv har jeg ikke noen barn og er blitt inneforstått med at jeg ikke skal ha noen. Men jeg har et tantebarn som jeg setter veldig stor pris på :) Klem :)
Sterkt innlegg dette...
Sjølv har eg misst ein gong (berre).
Me fekk ein son eter det og eg var livredd for at det same skulle skje igjen då eg gjekk med han.
Sjølv spør eg aldri om når nestemann kjem.
Eg har vore open om mitt tap når det har vore naturleg å snakke om det.
Det må vere tungt og trist når ein opplever å misse gong etter gong, forstår godt at du vel å heller leve for dei du har.
Klem
Jeg föler virkelig med deg. Tenk så urettferdig livet egentlig kan väre. Mange önsker slett ikke barn og får flere enn de vil ha,mens andre har såre opplevelser som setter dype spor. Men dine to barn er helt skjönne og gir dere mye glede. Kos dere med dem selv om savnet etter det barnet som skulle värt sammen med dere ikke glemmes. En STOR trösteklem til dere. Syns det er bra at du kan dele dette med andre.
Hei det er vel godt sette ord på dette også .
Dette opplever jo de fleste men jordmødrene som jo burde være de rette. er ikke flinke til å snakke om det, De sier bare, prøv igjen om 8 uker. Og det er mer vanlig enn du tror, det er liten trøst akuratt da. Jeg fikk fire barn mista 7 , og 3 av de hadde jeg ikke behøvd , for alt som skulle til var en trå rundt livmorhalsen. Det er en enkel behanding som de alt for sjelden undersøker selv.', om de ikke finner noe galt med babyen.
De andre "parkerte " utenfor livmoren.
Selv om jeg fikk mange barn lurer en jo på hvordan de ville vært . I dag ville de kanskje prøvd redde de, da lot de naturen gå sin gang.
Det er synd det ikke er mer åpenhet rundt det, for mange tror de er unormale . Men de fleste mister jo minst et barn, og alle som aldri oppdager at de er gravide - De får bare mensen forsinket. tror de.
Det er flott at noen står frem og setter ord på denne sorgen . Jeg har lite trøst gi , alle har jo så fine ord her og sagt det jeg ville sagt .det er en grunn til de fleste av oss ikke burde "mase" om det ikke er barn på gang snart.Og en "glemmer " aldri selv med mange barn og nå barnebarn.
Kjære Line:)
For et varmt, trist og rørende innlegg fra deg. Jeg har selv kjent sorgen over å miste et etterlengtet barn, og det du har vært igjennom, med fem spontanaborter, kan jeg bare forestille meg må være kjempevondt. Husker godt da jeg var inne i prosessen med prøverør,og nettopp hadde mistet i 12 uke, at ei venninne av meg fortalte en historie som gjorde enormt sterkt inntrykk på meg. Hun kjente ei dame som skulle ta selvvalgt abort for 3 gang, fordi hun var midt i en utdannelse og da passet det ikke inn med barn. Husker godt hvor urettferdig ting kjentes da...
Selv om det ikke tar vekk sorgen og savnet ditt etter flere barn, så har du jo skapt to nydelige barn; en glede større enn alt annet. Og det vet jo du godt å sette pris på:)
Takk Line for at du delte dette med oss, det viser for en varm og ærlig person du er.
Varm klem fra Kate:)
Hei
Noen menneser har ikke mye empati. Forundrer meg stadig...
Du er heldig som har barn, noen har ingen..
Men det er knalltøfft å miste et barn....
Jeg adopterte ei lita jente fra Kina etter tre egenfødte gutter. Vet du hva folk sa til meg...kan nå dette være nødvendig?? Mitt barn og ditt barn. Like elsket uansett... Stå på!! ;-))
Godt du gir alle oss som har eit barn for lite ansikt. Vi mista fyrstemann, ja er nesten overbevist om at det også hadde vore ein gut. Lenge såg det ut som vi ikkje fekk fleire. Men som eit herleg under med tanke på kor liten sjanse det var(pga operasjonar m.m ) har vi fått tre kjekke gutar.
Det å spørre legg ein ekstra stein til børa. Men folk som ikkje sjølve veit og forstår er tankelause.
Så sterkt av deg å være åpen her inne! Jeg kan ikke si at jeg forstår deg, for jeg har aldri vært i den situasjonen...men frykten for at det skulle skje da jeg var gravid var en grusom tanke....
Synes det er bra med åpenhet rundt disse tingene, for det er mange som har opplevd det, og som ikke blir forstått...
Sender deg en varm klem jeg,
hilsen meg
Dette var sterkt å lese.Og tenker så masse på deg som har måttet gå igjennom alt dette.Tøffe deg som står frem og forteller oss om .Det står det virkelig respekt av! klem
Åh Line...
Jeg kjenner meg så godt igjen i det du skriver. Akkurat nå er vi inne i vårt tredje IVF/ICSI forsøk. Jeg har to barn fra tidligere forhold. En spontanabort, en XU, 2 IVF og 1 fryseforsøk, samt en eggleder fattigere sitter jeg her, og bare få dager unna den enderlige dommen. Dagen der vi en gang for alle får vite om vi kan får barn sammen, Bård Erik og jeg. Han har ingen fra før... Legene mener det er en tidligere gallestens infeksjon som er årsaken til pott tette eggledere... Jeg føler meg sååå skyldig. Samtidig føler jeg at jeg ikke har "lov" til å klage, synes livet er urettferdig eller å være lei meg, jeg har jo 2 barn...
Det er kansje noe av det som har vært mest vanskelig er kommentarer som "ja men du/dere har jo to barn"... Ja det har vi, og vi er stolte og takknemmelige for de to vi har, men sorgen og savnet etter den vi aldri fikk, den er med oss hver eneste dag. Som jeg sa så har jo vi forsøkt å gå IVF veien også. Men etter to IVF og ett fryseforsøk går jeg inn i disse siste dagene med behandling med ekstremt blandede følelser. Om 3 uker vet vi...
Hei Line. Fant linken din som kommentar under "Den hemmelige sorgen" hos Susanne. Ord blir ofte tomme i slike situasjoner, så jeg ville bare innom deg med en klem! Kjenner meg igjen i din historie..kanskje du vil lese min? http://gronsdalgaard.blogspot.no/2012/02/ufrivillig-barnls-jeg-min-historie.html
Klemmer herfra!
Legg inn en kommentar