søndag 28. desember 2008

Mammahjertet blør...

Det er tøft å vere 9 år og i større og større grad innsjå at ein ikkje er heilt slik som alle andre...

No i kveld oppdaga eg at dei hadde gjort noko som dei ikkje hadde lov til, og hadde ein liten alvorsprat først med Rakel og så med Fredrik!!
Han tok etterkvart til tårene og begynte å snakke om kor vanskeleg det ofte er å "styre seg" når andre ber han om å gjere noko som han egentleg veit er gale...eller at han sjølv er klar over at noko han skal ta seg til med er gale, men at han likevel ikkje klarar å stoppe...
Han gret og gret og var ganske utrøysteleg ei stund, han tykkjer det er urettferdig at han er født med ADHD og ynskjer ikkje at det skal vere slik!! Han vil vere som dei andre, og ynskjer ikkje å gjere sånn som han eigentleg veit er gale...

Til slutt sa han at: "Eg er heilt umuleg", og då kom Mammatårene i strie straumar samtidig som eg prøvde å seie at det er han ikkje!!


Hjartet mitt blør for den elskelege guten min som eigentleg er den finaste og mest omtenksomme personen eg kjenner....

Men dette er likevel ein ny seier for oss begge, for Fredrik har ikkje lett for å snakke om desse kjenslene eller om ting som skjer på skulen!! Vi snakka lenge om temaet ADHD, og grunnen til at han ofte gjer ting som han eigentleg veit er gale eller dumt, er fordi han har ein impulskontroll sm ikkje alltidt høyrer på fornuft...

Vi har no inngått ein avtale om at han skal gi beskjed til ein vaksen dersom nokon prøvar å lokke han til å gjere noko gale. Han vil at eg skal spørre kvar dag om det har skjedd noko vanskeleg på skulen...

Det er ikkje enkelt for ein liten gut når kvardagen er tøff, og andre ser at du ikkje er heilt A4!! Men det jobbast med heile tida her i huset, for det skal heller ikkje vere noko sovepute, og vi skal vere bevisste på handlingane våre...Vi har heile vegen valgt å vere opne rundt sjukdomen, og av den grunn er alle foreldra og ungane i klassen informert om at Fredrik har ADHD...

Vi føyer ein ny seier inn i rekka, men i det stille kjem nok Mammahjertet mitt til å blø litt til....Det er desverre ikkja alltidt like enkelt å vere Mamma og skulle prøve å forklare alle desse tinga, når eg kjenner at eg har det så utruleg vondt på hans vegne...
Du er ikke alene
Jeg føler smerten din,
som store torner i brystet
Jeg tørker mine tårer
for å lege dine sår
Hvorfor skal du ha det så vondt?
Du som minst fortjener det
Jeg sier du ikke må gi opp,
jeg ser solen gå ned i dine øyne
En sorg i to sjeler,
du er ikke alene,
du sa jo at jeg var i hjertet ditt
Jeg kan hjelpe deg å
puste når det gjør vondt
Du mistet deg selv,
du kjempet kampen
for alle andre
Jeg kan hjelpe deg å lete,
vi kan finne deg sammen
De har ikke sett deg som meg,
jeg er jo i hjertet ditt
De kan ikke hjelpe,
de vil aldri forstå
Du trenger ikke si ett ord,
bare hold meg i hånden,
slik vi gjorde før
Jeg vet om noe bedre...
~Anonym~

23 kommentarer:

david santos sa...

Happy New Year...

Gry Hege sa...

Vet du Line.....skjønner godt at mammahjertet ditt blør når du opplever slike ting som dette. Forstår godt at det ikke er enkelt.
Har ikke fortalt noe om dette enda, men min kjære Kevin har betegnelsen hyperaktiv. Han har ikke ADHD, men har så mye energi og urolighet i kroppen sin at han ikke klarer å være rolig...selv når han sover. Så på en måte skjønner jeg litt hvordan du føler det når du skjønner at gutten din ikke har det ok....vi går gjennom en del slike ting her også. Kevin begynner å skjønne at han ikke er helt som andre til tider.

Men Line...tusen takk for at du deler slike ting som dette med oss andre. Det setter jeg stor pris på, og ja...jeg gråter noen tårer for deg og Fredrik i dag.....fordi dere begge er så tøffe og sterke som dere er.
Sender en stor klem til dere begge :)

Gry Hege

Lille meg sa...

Så nydelig skrevet! Både det du forteller og det diktet!
Takk for at du lar oss få ta del i din hverdag på den måten! Du er tøff, og du har en tøff hverdag, både du og den kjære gutten din!
Det er ikke greit å være han heller alltid! Jeg må si han er også tøff, som våger å snakke om det, og som vil at du skal spørre.
Takk for at du delte dette!

Ønsker dere alt godt!:-)

Guttemamma sa...

For en utrolig dyktig og varm mamma du er, Line! Snakk om å være tilstede og ta ting på en skikkelig måte. Skjønner godt at hjertet ditt blør...., samtidig veldig imponert av sønnen din som er så bevisst på sine egne vansker! Det lover bra i forhold til å håndtere dem i tiden som kommer!! Jeg er imponert!!!Varm klem

Anna Lisa`s hjerteblogg sa...

Kjære Line!!
Dette er ikkje enkelt for deg eller dei andre. Og ikkje minnst for vesle Fredrik. Det var godt han fikk snakke, fortelle og gråte ut. Eg føler med dokke, og eg kjente smerten din i hjertet mitt når eg las det du skreiv. Syns du er flink som er der for han og hjelper han. Eg fekk klump i halsen. Tenker på deg min venn.
Ønska dokke alle gode dagar.
Klem

Tante Julie sa...

DAVID SANTOS HAR VIRUS !

Mormor sa...

Jeg tror alle forstår at mammahjerte ditt blør nå du opplever sånne ting. Men synes det er flott at dere er åpne om at han har denne diagnosen. Jeg har akkurat sittet og sett et program på tv2 om åpenhet rundt demens, en tankevekker det også. Men han har i alle fall en svært varm og klok mamma som hjelp på veien. Nydelig dikt.

Tante Julie sa...

Måtte bare si det først... Så skulle jeg takke for utmerkelsen, men den betyr lite etter å ha lest innlegget ditt.
Jeg prøver å være mest mulig anonym her inne og er litt forsiktig med å fortelle om noe som gjør at jeg blir gjenkjent... Ikke fordi jeg har så mye å skjule, men mest på grunn av jobb og privatlivets fred for å si det sånn.
Men nå klarer jeg ikke helt å dy meg... Jeg har nær kjennskap til det du skriver om og vet at i den alderen der... Da ligger fremtida uviss foran en og en gjør seg mange bekymringer... Og det er kanskje ikke mye som er værre enn akkurat det der... Mange bekymringer når ting ikke er forutsigbart og man ikke vet hvordan ting utvikler seg, ikke sant ? Jeg har stått oppe i akkurat det samme selv, men med ei litt annen problemstilling...
I ettertid ser jeg at de meste av bekymringene var helt nødvendig, selv om de var med til å bidra til at jeg gjorde mitt og at ting gikk bra til slutt !
Det er noe med det der... Man vil det beste men ser for seg det verste - for fremtida. Og jeg tror at hvis man selv skal klare å stå oppreist og samtidig ta vare på seg selv så må man lære å flytte fokuset også over på alt som er bra. Ikke nødvendigvis lett når det stormer som verst, men helt nødvendig. Og det tar ofte litt tid og man trenger noen beviser for å klare det !
Det håper jeg du får og at du klarer !

Tante Julie sa...

Jeg ble ikke helt ferdig...
Det med åpenhet er utrolig viktig og der er det jo noe på gang..Kanskje han må bli litt eldre for å klare å sette ord på ting... Og da er jeg helt sikker på at du gjør jobben så godt det lar seg gjøre uten å ha en fasit å forholde seg til !Synd det ikke finnes, forresten... Det dreier seg om å prøve og feile...
Jeg og min datter har snakket mye om dette i ettertid og hun sier at det var dialogen som var den viktigste årsaken til at ting gikk bra...
Lykke til.

kate sa...

Kjære Line:)
Jeg får vondt innerst i hjertet mitt over det du skriver. Men samtidig må jeg virkelig berømme dere fordi dere klarer å være åpne og ærlige omkring alt det som kommer i diagnosen ADHD`s forspor. Det er tøfft nok å være gutt i den alderen, og det å i tillegg måtte ha problemer med impulskontroll, er nok ei gedigen utfordring for den flotte gutten din. Den lille frøkna i mitt hjem som har ADD, strever med andre ting, og hun har etterhvert lært seg å kompensere på en måte som nok bare vi som kjenner henne, greier å avsløre. Men jeg ser at det blir tøffere og tøffere for henne etterhvert som hun blir større, og vanskeligere og vanskeligere å være uberørt i utfordrende situasjoner. Jeg lyver hvis jeg sier at jeg ikke er bekymret for henne, men samtidig er hun ei strålende sol som har masse gode venner og et trygt opplegg rundt seg, og da tenker jeg at vi må bare fortsette å være der for henne på en best mulig måte. Så får vi ta utfordringene etterhvert som de dukker opp.. Syns det høres veldig fornuftig ut, det du skisserer i forhold til Fredriks skoledag, og jeg er ikke i tvil om at dere gjør det som er til det beste for ham.
Diktet du deler med oss er helt nydelig og det sier sååå mye...
Goklæm fra Kate:)

eie sa...

Ikke så rart at mamma hjerte blør.Det er ikke lett med slike ting.Jeg synes det er fint at dere er så åpne om dette,det styrker dere voksne,og ikke å forglemme deres sønn.Jeg har jobbet en del med barn og ungdom med adhd.Så fint at dere har snakket med skolen også.Jeg skal huske på dere i bønn,det styrker også.Du er en tøff dame Line.Jeg er i Tr.heim på besøk hos familien nå,reiser kansje hjem igjen på tirsdag.Dere får ha en fortsatt god høytid.

Tofo sa...

Et fint innlegg Line!
Her har kommet så fine kommentarer allerese som jeg vil slutte meg til.
Jeg syns det var flott at du og han fikk den praten i dag!
Det er ikke alltid like lett å finne ordene i en sådan stund, men føler du og han fikk satt ord på masse i dag.
Nydelig dikt!
Klem fra Turid.

PS. Flotte julegaver på innlegget under!

A-mora sa...

Så vondt og lese om hvor vanskelig sønnen din og dere har det.
Tror han er bra heldig som har deg som mamma:))

Ser at du har fått mye fint til jul. Jeg og samler på Nina. Samler på glass og nisseserviset fra porsgrunn. Har samme pelspledd som du:))) Må si vi har ganske lik smak:))

Klem

A-mora sa...

Du, han som er øverst ¨på kommentar lista di er det virus?? Tørs ikke og åpne den linken jeg.

Lill sa...

Kjære Line.
Mammhjarter er dei aller beste hjartane i verda. Dei har ein radar til dei vil er så inderleg glade i og blir skaka i grunnmurane når noko skjer. ...... derfor er dei nettopp mammahjartar:) og du kjære Line har eit av dei største:)

At dokke er så opne om Fredrik er heilt fantastisk, men det er vanskeleg også, eg berre beundrar dokke alle der i Storemyra. Midt oppi det heile er det så utruleg viktig at du tar vare på seg sjølv Line, sjølv om nokre dagar kan vere vanskelegare enn andre. Du er ei god mor, ingen tvil om det og det hjelper Fredrik så utruleg mye.

Takk så mykje for at du deler dine innerste tankar med oss, for eg veit det ikkje er lett.

No sendte eg akkurat ein stor og varm klem til deg og Fredrik, den flyg over fjella her og snart.... landar den i Storemyra:))

~~Randi, Hverdagsprat~~ sa...

Hei Line - en klem til dere fra meg, det er det eneste jeg rekker akkurat nå, er på jobb. Kommer sterkere tilbake - ble bare så grepet av det du skriver. Vi "snakkes", min venn:)

aase sa...

Ja her kom det jammen noen tårer når jeg leste gitt!!Ufattelig flott skrevet og jeg skjønner godt at dette ikke er lett, hverken for han el dere!! Etter mange års jobbing i boliger og privat for ulike type handicap/sykdommer synes jeg det virker som du takler dette utrolig bra tross at det er slik det er!!!

Håper denne samtalen deres hjalp litt!!!

Ønsker dere en flott nyttårsfeiring og et Riktig Godt nyttår!!!!

Line sa...

Ikkje klikk dokke inn på David Santos!!
Eg har ikkje funne ut korleis eg kan slette den kommentaren, nokon som kan hjelpe??

Min lille krok i verden sa...

Snufs..ditt hhjertesukk gikk rett i hjerte på meg. Takk for at du deler din historie med oss, Line. Sender deg mange varme tanker og vil dele et vakkert, men og hjerteskjærende dikt jeg kom ti lå tenke på mens jeg leste ditt innlegg.

En helt vanlig gutt.

Hjelp meg, mamma!Deg kan jeg be!
Det er noe inni meg som ingen kan se.
De skylder på deg når jeg er slem,
og tror at jeg blir snill om bare du er streng.
Hva vet de om alt ditt strev og all vår sorg,
om våre bønner til Gud: hva har vi gjort galt?

Jeg sparker og slår, mamma,
når jeg er sint,også angrer jeg, mamma, redd og forpint.
Jeg vil ikke slå, jeg vil være grei.
Vær tålmodig, mamma, du må hjelpe meg.
De andre, de tror at jeg kan hvis jeg vil.
De forstår ikke at jeg ikke får det til.
Men mamma og pappa, de vet at jeg vil,
og elsker meg selv når jeg ikke får det til.
Alt ville være så lett,
om jeg ikke hadde hatt Tourette.
Jeg drar meg i håret og tygger på skjorten,
jeg sparker og slår og teller til fjorten,
jeg banner og hyler og er ganske ille
og kan ikke slutte før jeg får neste pille.
Så kysser jeg deg på nesen
og må gjøre det en gang til
for alt må skje til riktig tid,
og når Touretten vil.
Men i morgen skal jeg prøve mamma,
da skal jeg være snill!
Re opp senga mi?
Og børste hår og tenner?
KLart jeg vil.
Jeg skal bli så flink mamma, barevent å se!
Jeg skal gjøre alt jeg kan for å holde fred.
Ikke erte broren min,
leke pent og stille.
Sitte pent på plassen min nårskoleklokka ringer.
Ikke bråke, ikke sparke, ikke slå og ingen dytt.
Ingen flere fantestreker.
Nei, jeg lover deg at jeg skal bli enhelt vanlig gutt.
Hjelp meg mamma. Deg kan jeg be!
Den vanlige gutten kan du vel se?
Hjelp meg å vise han fram til de andre.
Hjelp meg å vite at under Tourette
er det en gutt som er ganske kjekk!"

Mange varme tanker og klemmer til dere i Storemyra

Anette sa...

Ærlig og godt skrevet, og så må jeg si at du har fått utrolig flotte kommentarer her også!

Når det gjelder han typen øverst, så tror jeg du kan slette på vanlig måte. Fikk en sånn uvelkommen spam en gang jeg også, og slettet bare.

(hvis du krysser av at du ønsker "Vise ordbekreftelse for kommentarer", så slipper du slik spam)

Anonym sa...

Hei
Bra at du har lært deg at åpenhet er viktig ikke minst overfor din sønn hans medelever og andre foreldre.Det er ingen unnskyldning,men forklarer oppførselen og måter å reagere på pleier jeg å si.

Hilse ei som er mamma til en gutt med ADHD

Ramme alvor sa...

Modig innlegg i julestira. Eg har ikkje noko klokt å kome med utover alle dei fine kommentarane her.
Du er no på rett veg, med god dialog tru eg det mesta kan reddast og enda godt.

Ynskjer deko eit spirande nytt år,
klem
britt

Black Feathers sa...

Åh... Line, hjertet mitt blør for deg og Gutten din. Men et viktig skritt videre for dere det var det nok. Jeg må jo innrømme at jeg kjenner meg igjen i han, å ikke være som alle andre og ha barn som også er der.... Du er ei hjertevarm og fantastisk mor, og jeg tror dere kommer styrket ut av dette. Mine beste lykkeønskninger til dere begge. Eh.. alle sammen ;)

Kan jo ikke glemme vesla og mannen din. ;)